Åndelig slåsskamp

«Også kjente jeg at jeg bare blei så jævla sinna, ikke sant, så jeg bare slo ho, kunne ikke noe for det, jeg bare fika til ho. Jeg ga meg ikke før ho lå på gølvet med sprekt leppe, ikke sant. Kan ikke noe for det, ikke sant», sier Jonas med kraftig vibrato i stemmen. Han er konemishandler, sier han. Jonas er 45 år og rørlegger og han slår kona si. Akkurat som de andre mannfolka som sitter i en ring rundt meg. Vi sitter i en gymsal, stemmene gir ekko i svette ribbevegger og klatretau. Jonas forteller at han slår kona si. Han har gjort det lenge, startet på bryllupsnatta. Vi får høre detaljene, alle de detaljene vi ikke vil høre, noen av oss. Men som vi må høre på, for at de andre skal høre på våre historier etterpå. Herregud som jeg gruer meg.

Støttegruppe for konemishandlere, Bydel Grünerløkka/Sofienberg er min faste aktivitet hver onsdag framover. Det er her det skjer, tenker jeg, det er her arbeiderklassens mangel på selvkontroll og psykiske sperrer bobler til overflaten og treffer meg i trynet så det svir. Mine egne er ikke kommet ut ennå, men de er på vei. Etter Jonas er det en annen ny fyr, som ser ut som en trikkesjåfør eller noe sånt, svær som et hus, trikkesjåførenes svar på Colosseum Kino, god og rund. Jeg tenker hele tiden at det jeg skal fortelle om er så drøyt at de andre skal bli sjokkerte og forbanna, at det skal ta helt av og bli dødsflaut. Jeg svetter som Bjørn Dæhlie etter en tremil, heldigvis slever jeg ikke. Herregud som jeg gruer meg, dette er bare for jævlig. Hadde jeg fått vilja mi hadde jeg stukket av for lengst, reist meg fra stolen og løpt ut, nei gått rolig ut av gymsalen og aldri vist mitt passelig molefonkne tryne her igjen. Men det går ikke, vilkårene i dommen sier klart at om jeg ikke møter her, blir det soning. Gruer meg, gruer meg.

Dette er faen ikke til å holde ut, jeg sikker på at de andre kan kjenne at jeg lukter svette og frykt lang vei. Det er ikke noen god mikstur, blir ikke noen penger av den. Hvordan skal jeg begynne dette her? Begynn med starten, sier jeg til meg selv og tenker litt på hvordan jeg skal ordlegge meg. Slapp av, dette ordner seg. Ikke noe å være redd for. Jeg puster dypt noen ganger, det kjennes ikke ut som jeg har pustet skikkelig de siste minuttene. Oksygenet går rett til hjernen på meg og jeg blir nesten lett i hodet. Den feite trikkesjåføren begynner å runde av historien sin, jeg har ikke fulgt med og for alt jeg vet forteller han om da han så Man U mot Arsenal på Highbury i 84. Men det gjør han sikkert ikke. Det er nok soveromsboksing det går i, ja, som hos alle de andre gamle svina her. Middelaldrende menn som griner er faen ikke til å holde ut. Jeg er faktisk tilhenger av myten om at menn er tøffe og ikke griner. Følelser er greit, men snørr og tårer som dette her, blir for mye. Herregud som jeg gruer meg.

Trikken er ferdig og møtelederen, en familiefar fra Oppsal, sier navnet mitt. Dæven, det er min tur allerede. Ok, de får briste eller bære. «Hei, jeg heter Petter», sier jeg og hoster opp noe gørr fra halsen. Faen. Flott start gitt. Herfra kan det bare gå nedover. «Og jeg slår kona mi», legger jeg til som det skulle vært en morsom anekdote, fra en sydentur. Ingen reagerer ennå.

Jeg starter pent, er bare på vei ned overrennet. Starter med noen løse ledige detaljer om såre knoker og dårlige unnskyldninger. Jeg nærmer meg hoppkanten og girer opp litt. Smører litt tjukkere på. Jonas kremter tørt, Trikken snur seg urolig på stolen. Utrolig at den svære mannen får plass på den lille stolen. Jeg fortsetter med noen herlige ferieminner, beskriver i detalj opplevelsen det er å banke kona under en brennende middelhavssol, mens politimenn står og ser på. Faen, de gutta i blått banker sikkert sine kjære før middag de og. Jævla degoser. Jeg går over hoppkanten og tar sats, det er på tide å komme de til de ordentlig saftige sakene. Jeg har Trikken på gli, han begynner å bli rød i toppen. Møtelederen er litt klam i skjortekraven og retter litt på slipset. Over kulen smeller jeg til, og nå smører jeg virkelig tjukt på, jeg skal ha alt ut med en gang. Det gjelder å ikke vise anger, ikke et eneste sekund. Det hisser dem opp. Torgersen fra tippesjappa på hjørnet snur seg bort, han har fått nok. Jeg tar i enda mer, smeller til med finalen. Nedslaget er flott, jeg runder av med den drøyeste historien av dem alle. Den er skreddersydd for å vrenge innvollene på alle som er så uheldige å høre på. Hansen sukker, og underkjeven blir hengende lite kledelig et par centimeter nedenfor utgangsposisjon. Jeg gruer meg ikke lenger, alt går som på skinner. Her tømmes lageret for alle reservedeler. Avslutningen sitter som et skudd, alle i rommet er på knærne nå, jeg har dem.

Trikken kjører på rødt og reiser ser brått. «Din jævel! Din jævla, forbanna... jævel! Du sku faen ikke hatt lov til å leve!» Å dæven, dette blir ikke pent. Hansen sitter veldig urolig nå, underleppa hans dirrer, han begynner å grine. Han stotrer fram noe om Guds straff og dommedag. Typisk bedehusbankere, de er like alle sammen. Møtelederen er blitt veldig stram i maska, dette var han ikke forberedt på, det ser jeg. Han spenner kjevemusklene, skal til å si noe. Jeg er ikke ferdig, avbryter jeg og fortsetter. Det stopper ikke her, tenker jeg, det kan ikke stoppe her. Jeg drar til med de siste historiene jeg har, pøser på med ekle detaljer og lydeffekter som får hårene til å reise seg, selv i min egen nakke. Torgersen begynner å sippe der han sitter. De andre sitter målløse og ser på. De tror ikke det de hører. Jeg tror det knapt selv. Virker det overbevisende? Jeg trekker pusten for å runde av historien, men jeg rekker ikke å si noe mer. Trikken er på vei over i mitt spor.

Han løfter meg opp av stolen, griper tak i overkroppen min og balla. Smerten jager gjennom meg, det er verdt hvert sekund. Han løper ut av gymsalen men han brøler «Jævel! Jævel!». Jeg flyr gjennom gangene, en halv meter under taket. Det er utrolig at den svære fyren klarer å løpe så fort med meg i armene, over hodet. Han sparker opp døra og hiver meg ut. Akkurat sånn man ser det på film, til og med landingen er etter manus, rett i søppelkassene. Ryggraden får seg en skikkelig trøkk og hodet svømmer i råtne salatblader og sur melk fra forrige uke. «Hvis du viser deg her igjen, er du en død mann», roper trikken og smeller igjen døra. Teppet gikk visst nettopp ned.

Jeg børster vekk restene av landingen i overskuddssamfunnets avfall og trasker nedover gata. Så det er sånn det føles å bli banket opp for historien sin, selv om den ikke er sann. Innskytelsen om å oppsøke en støttegruppe med en så sinnssyk historie at jeg bare måtte få bank, virket ikke lenger bare god, men faktisk borderline genial. Men det var jævla morsomt mens det sto på. Nærkontakt med svette never bør aldri undervurderes. Og trynene på de kara underveis var bare helt utrolige. bare synd jeg ikke kunne ledd høyt, da hadde jeg vel forlenget livet med omtrent like mange minutter som den flyturen, eller egentlig landingen, trakk fra. Helt fantastisk. Må nok gjøre det igjen, ja. Må nok det.