T-banetur

Jeg skulle bare ta banen fra Jernbanetorget til Majorstua. Å si at jeg møtte Charles Bronson er kanskje å ta litt vel hardt i, men jeg så han i hvert fall. Det var selvsagt ikke Charles Bronson. Det kunne ha vært han. Eller i det minste hans ukjente tvillingbror. Blå olabukse og olaskjorte, som Bronson i «Toget til Fort Humboldt». Med det karakteristiske slitne, livstrette blikket, som Bronson i «Chatos Land», og den litt gråstenkte, tynnslitte barten, som Bronson alltid har hatt. De samme rynkene og en litt resignert kroppsholdning. Kanskje hadde han fotografisk hukommelse, som Bronson i «Telefon», eller kanskje han bare var en vanlig fyr på vei til jobben. Det er i sånne øyeblikk at jeg bare venter på at en guttegjeng skal komme stormende inn på banen, antaste første og beste femtenårige jente med altfor trange bukser. Ta sitteplassen fra en aldrende frue med puddel i bånd, og sprette opp setene med kniv. Kline tyggis under setene, ripe gjengnavnet i glassrutene og slenge dritt til tilfeldige forbipasserende. Da kommer Bronson på banen.

Han reagerer lynraskt. Tar tak i nærmeste pøbelfrø, uskadeliggjør han med et politigrep, skyver han mot de andre, slik at de blir distrahert. Fyren med kniven er først til å få ødelagt resten av dagen. Charles finter med høyre hånd, og tar tak i knivens venstre. Klemmer på en nerve så kniven treffer gulvet, blir stående og dirre. Charles snur seg mot resten av gjengen og smiler svakt. «Noen flere som har noe å si?», spør han flirende. Kanskje en litt harry ting å si, men actionhelter er nå engang actionhelter. Men Bronson skal vi ikke hefte med politisk korrekthet. Han er min mann uansett. Gullkornene treffer som knyttnever i mellomgulvet. De farligste fiendene først, det vet alle helter; dunker hodet hans i stolpen i midtgangen og kampen er over. Ingen av de andre tør yppe seg mot min mann.

De andre flykter som redde harer nedover midtgangen, som om de hadde sett ulv. Dagens helt får kyss på kinnet av den unge jenta i de altfor trange buksene og rosende ord fra den aldrende fruen med puddelen i bånd. Hun fikk sikkert nerveproblemer av episoden. Puddelen altså, ikke fruen. Akkurat som på film. Men selv om det skjer mye rart på t-banen, skjer nok ikke det. Og uansett er det ikke min Charles Bronson som fikser sånne opptrinn. At fyren ganske sikkert er ligningsfunksjonær fra Ammerud, eller noe like lite spennende, har lite å si. Han var Charles Bronson for meg, de seks minuttene banen brukte fra Jernbanetorget til Majorstua. Og det holder i massevis. Min mann Charles.