Magefølelse

Jeg er på vei nedover gangen, mot Hanssens kontor. Hanssen er disponent i Hartvig & sønner. Han har alltid vært en av oss gutta selv om han er disponent. En bra fyr, men litt rar. Jeg stopper rett utenfor døra hans. Det kribler i magen, men det er ikke sommerfugler. Jeg kommer til å tenke på en firmatur for noen år siden, til Koster-øyene i den svenske skjærgården, rett utenfor Strømstad.

Det var i '87. Jeg, Johnny og Hanssen havnet på jazzfestivalen på hotellet på lørdagskvelden. Johnny hadde på blådressen og vi var i godt humør alle mann. Hanssen skulle absolutt skaffe dame til Johnny, og jobba hardt. Utbyttet var veldig variabelt. Da han dro med seg ei tilfeldig dame fra baren bort til bordet vårt, introduserte Johnny og dro fram en stol, ble det skummelt mye liv i hotellbaren. Damas kjæreste syntes ikke dette var så koselig. Fyrens kompiser stimlet sammen som duer i et bur, og de var klar for å lufte vingene. Hanssen, som ikke hadde sett, eller rett og slett bare ignorerte han, fikk en del å rydde opp i. Han klarte å snakke seg ut av det. Vi unngikk såvidt landskamp, Norge mot Sverige, i knokepoker.

Det virkelige trøbbelet startet litt senere, da vi sto utenfor etter stengetid. Vi kom i snakk med en gjeng fra en bokseklubb på fastlandet, som absolutt skulle slåss. Hanssen la ut om et boksestevne han hadde vunnet i '79. Johnny oppdaget en fyr som lignet noe voldsomt på Ole Paus. Det var ikke Ole Paus. Noe vi fikk klar beskjed om da vi spurte. Det brydde Johnny seg veldig lite om. Fyren forble Ole resten av samtalen. Det ble litt muggen stemning da Johnny på død og liv skulle diskutere den siste platen til Ole med «Ole». Hvem ville ikke bli litt gretten om en fyr kommer bort og insisterer på at du er en eller annen halvobskur, norsk kjendis med slitent hårfeste? Ole holdt ut ganske lenge han, forholdene tatt i betraktning. Det ble tilløp til håndgemeng da Johnny ville ha en klem av Ole. Johnny omfavnet Ole som desperat prøvde å rive seg løs. Jeg fikk reddet han ut på et vis. Det var nære på en ny nevekamp.

I sin grenseløse middelmådighet prøvde Hanssen å redde ansikt. Faktisk Johnnys ansikt. Han dro til Ole, som fløy gjennom lufta. Jeg fikk nesten litt assosiasjoner til Supermann, som tar en liten flytur på ryggen, for å slappe av liksom. Ole hadde ikke kappe og han landet dårlig. Hodet traff dansegulvet med en stump lyd. Den minnet meg om lyden av en pløsete fotball som burde vært pumpet opp litt mer. Ole dro sitt siste sukk idet han traff betongen. Hanssen så hva som skjedde, men det tok noen sekunder før lyden trengte igjennom sløret rundt hjernen hans. Vi begynte å løpe alle tre, jeg og Johnny først, og Hanssen etter med sine drøyt 120 kilo på slep. Vi stoppet ikke å løpe før vi var tilbake i teltet vårt. Turen over sundet mellom øyene gikk på rekordfart. Vi betalte en lokal fisker 400 kroner for en 30 sekunders båttur. Campingen på Nord-Koster var tett befolket, og frykten lå i tjukke lag utenpå oss. Hanssen var verst. Han svettet og ikke bare den svetten som 120 kilo disponent utsondrer etter tre kilometer lett jogging, men en fryktens svette. Den stinket virkelig.

Hanssen var ikke lenger så mye disponent, selv om tittelen var i behold. Da vi våknet dagen etter, var Hanssen badet i sin egen frykt. Han hadde gått ned minst fem kilo, og var en skygge av sitt tidligere voluminøse jeg. Han så sivile politimenn overalt, paranoiaen klemte rundt brystet hans. Han fikk nesten ikke puste. Hanssen ble bare verre og verre og frykten smittet over på oss. Snart trodde vi alle at vi har drept en mann. En mann som lignet på Ole Paus, men like fullt en mann. Det kom aldri noen politimenn. Ingen rykter om at en mann ble drept på hotellet på Syd-koster, på jazzfestivalen. Ingen store oppslag i Strømstad-avisen om mystisk dødsfall i skjærgården. Jeg glemmer likevel aldri den lyden, selv om jeg gjerne skulle glemt den. Da Oles hode traff betonggulvet.

Effekten denne hendelsen hadde på Hanssen, gikk over, og han ble gradvis den samme. Johnny ble løsemiddelskadet noen år senere, og døde for tre år siden. Bare jeg og Hanssen visste at Hanssen hadde drept en mann på Koster for 10 år siden. Og kanskje noen boksere, som i hvert fall ikke sa noe om det. Men hvorfor det aldri ble oppdaget, skjønte vi aldri. Og jeg hadde måttet love dyrt og hellig at jeg aldri måtte si noe.

Og nå står jeg utenfor døra til Hanssen. Jeg åpner og går inn, Hanssen ber meg slå meg ned, tilbyr en kopp kaffe. Et siste måltid, så og si. Jeg tar imot kaffekoppen og kjenner den svir i magesekken, den åttende i dag. Altfor mange allerede. Det er den aller siste jeg drikker her på Hartvig & sønner, så hvorfor ikke? Den gir meg sikkert ikke magesår, innbiller jeg meg. Hanssen tar standard-talen, snakker om gamle dager, da vi skrudde på mustanger og Ford Capri og gamle bobler og Saab Saphir. Det var biler det. Ikke at Hanssen selv har skrudd på dem, akkurat. Han har aldri satt sine bein i en kjeledress. Og så får jeg sparken. Hanssen snakker om dårlige tider og nedskjæringer. Jeg får beskjed om å levere stemplingskortet og hente siste lønna hos frøken Hermansen, sekretæren til Hanssen. Hanssen nevner ikke Koster med et ord, men hvorfor skulle han det? Et håndtrykk er det siste jeg får.