Motbakke

Vinylplatene treffer asfalten med et smell. U2s debutalbum, Boy (originalutgave fra 80, kjøpt i brukthandel i London for 15 pund), går til den evige platespilleren. Flere følger etter. Noen overlever fallet, høres ut som fjærer som spennes. Hvorfor må hun ta av omslaget før hun kaster platene ned på gaten? Klærne mine følger etter, deretter bilder av oss. Feriebildene fra Sørlandet i fjor, svaberg, naken hud, sol, sjø og sommer. Alt godt kommer fra himmelen, sa min mormor. Det som kommer dalende nå, var en gang gode minner. Jeg står og ser på uten å si et ord. Jeg klarer ikke å si noe, jeg bare lar det skje. Det er sånn jeg gjør ting, jeg står ved siden av eller i bakgrunnen og observerer, mens hendelsene gå sin gang. Også nå, når de fysiske delene av livet mitt knuses mot bakken fra andre etasje, står jeg handlingslammet og ser på. Jeg er skyldig etter tiltalen. Til sist kommer to kofferter og et kamera. Mitt kjære Nikon-kamera, som har fulgt meg i tykt og tynt i så mange år. Kvinner vet virkelig hvor de skal sparke så det svir mest. Det treffer bakken med et smell. Objektivet knuser og kamerahuset sprekker på begge sider. Jeg vet om en kamerareparatør som gnir seg i hendene akkurat nå.

Jeg pakker den ene kofferten med de tingene som ikke knust: noen klær, en reiseradio som mirakuløst har overlevd flyturen, en bunke bilder (som jeg senere kan rive i stykker, i sinne), og kameraet. Jeg bytter sko, tar hatten og kofferten og går. Alt annet ligger igjen. Gatene er tomme og lysene er den eneste kompanjongen jeg har mens jeg går inn mot sentrum. I et smug står to personer og forhandler pris for seksuelle tjenester, i neste blir en uteligger ranet. Nærmeste bar er åpen og lydene av stemmer strømmer ut på gaten. Hva er vel bedre enn å drukne de siste restene av penger i en brottsjø av alkohol? Det løser ingenting, men jeg tenker ikke på problemene i de neste timene.

Fem doble whisky senere er hjernen på permisjon i en dis av stemmer, røyk og musikk. Bardisken er svett av søl og vekslepenger, lokalet stint av gretne gamle gubber med tvilsom moral og framskreden skrumplever. Ting begynner å bli uklare, øynene fokuserer ikke lenger som de skal. Det er akkurat som det skal være. En stemme bak meg brøler «øøy!» og prikker meg på skulderen. Alkoholen har strødd grus på nerveveiene og ting går sakte. Den mottar signalene, og opplyser jeg'et om at noen har forsøkt å ta kontakt. Skal jeg bry meg om å snu meg, eller ikke? Hjernen tar avgjørelsen uten min innblanding. Jeg sitter på sidelinja. Den returnerer svaret til musklene, og sakte men sikkert snur jeg meg rundt. Det jeg møter, er en knyttneve i stor fart. Jeg kjenner fire knoker mot kinnbeinet og en stor ring som risper huden. Heldigvis kobler jeg ut før smerten blir registrert. Tåke siger inn fra kantene og en kvinne skriker. Får aldri med meg hva.

Vinger hadde vært noe. Det er når man først får prøvd et par vinger, at man skjønner hvor heldige fuglene er. Fly en liten tur, kanskje ta en liten loop. Kjenne vinden i håret, se alt ovenfra. Ting ser uoverkommelige ut fra bakken, det man kan kalle en billes synspunkt. Overalt man ser, er det store tilsynelatende uoverstigelige hindre. Ingenting kan fikse problemene. Da er løsningen å se det hele fra et fugleperspektiv, se ting fra en annen vinkel. Da ser men at det man tror er fjell av bekymringer, er bare et mønster i et teppe. Ingenting å bry seg om. Der er jeg nå, flyvende høyt over alle problemene, på et par splitter nye vinger. Flyging er bedre enn dop, det er jeg sikker på.

Det gjør jævlig vondt i hele ansiktet, og øynene virker ikke. Noen kaster vann i ansiktet mitt og en tåkelur uler i det fjerne. Jeg lukter parfyme, en vidunderlig parfyme som sniker seg inn i en nese som kjennes som en stor umoden rotfrukt i ansiktet mitt. Øynene siger opp og parfymen får en kropp og et ansikt. Folk som våkner opp etter ekstreme opplevelser sier ofte at de har sett engler eller lys i det fjerne. Dette er ingen engel, men en jente. Jeg har sett penere jenter, på plakater og på tv, men ikke i levende live. Hva gjør hun her og hva gjør hun her ved meg? Tåkeluren i det fjerne kommer nærmere og det er ingen tåkelur, men en sirene. Den stopper brått og to par armer griper tak i meg. Jeg roper ut noe om fascisme og overgrep, får armene tvunget bak på ryggen og noen halvt dytter, halvt bærer meg ut av baren. Hodet mitt stanger mot dørkarmen på bilen og jeg snubler inn i ubevisstheten igjen.

Det kalde betonggulvet vekker meg med et rykk, ingen nåde. Glattcelle virker som en passende avslutning på en bratt nedtur. Hva mer kan gå galt nå, tenker jeg og setter meg opp mot veggen. På en glattcelle skulle man tro at man får tid til å tenke seg om, men det funker ikke. Apatien kommer snikende før jeg vet ordet av det. Det banker på døra, en luke åpnes. Et brett sendes inn. Den dårlige unnskyldningen for mat noen kanskje vil kalle kokkekunst stirrer mot meg. Det er nesten så jeg hører den ler en hånlig latter, som om den sier: «taper».