knuthaugen.no :: writings

Kerberos

Ta for eksempel det å drukne. Du ligger under vann og vet at du aldri vil få se solen mer. Aldri mer spasere gatelangs, ta deg en røyk, se på jentene som går forbi, ha friheten til å gjøre som du vil. Den ultimate frihetsberøvelse. «Du dømmes herved til ikke å kunne gjøre noe. Du har mistet friheten til å gjøre alt». Du ligger under vann, prøver å puste, men alt du klarer å trekke inn er munnfull etter munnfull med salt sjøvann. «Er det ikke skadelig å drikke sjøvann? Kan man ikke bli syk av det, kan man ikke dø?». Panikken kommer først, men den forsvinner også først. Du har noen millioner liter vann over deg, og en liten munnfull i lungene. Noen få, egentlig livgivende dråper vann, blir det lille som skyver deg ut av denne verden og inn i den neste. Det er så stille, og du skjønner ikke hvorfor.

Kan du huske tilbake til det som skjedde da du var liten? Livet passerer i revy, hevder noen. Hva er vitsen med å sette opp en revy, rett før slutten? Og hva hvis alt du får se er greske tragedier med scener fra ditt eget liv? Jentene du aldri snakket med, valgene du aldri hadde mot til å ta, veiene du burde ha styrt unna. Noen komiske scener forekommer, men du kjenner ikke trang til å le.

En gang da du var 12 år, husker du, var du på epleslang med Jørgen Vinckel, en kamerat. Jørgen og du var bestevenner. I hvert fall trodde Jørgen det. Du lekte bare med Jørgen fordi han hadde rike foreldre og hadde mange dyre leker. Jørgen var teit. Du lurte han med på epleslang. Jørgen ville ikke, men du hadde allerede i ung alder evnen til å overtale folk til ulovligheter.«Litt spenning, Jørgen, er det du trenger. Ikke vær så streit'a, Jørgen. Ingen tar oss. Og tenk på alle eplene!». Enkle midler, men Jørgen lot seg overtale. Dere snek dere inn i hagen til Syversen. Syversen var en gretten gammel mann, med en hund fra helvetet. Men han hadde gode epler, de beste i byen. De var verdt å få buksa tygd for. Jørgen var dårlig til å løpe, litt overvektig vil vel noen si. Kanskje til og med litt feit. Han var perfekt å ha med på epleslang. Hvis noen ble tatt, var det Jørgen, og da ville du slippe unna. Alt var planlagt. Barn kan være ondskapsfulle, bare de får sjansen. Du kan være ondskapsfull. «Hvorfor stjal vi så mange epler», tenker du, «det var jo ikke nødvendig». Halvparten gikk i grøften eller endte sine dager klistret utover husvegger. «For et selvhevdelses-kompleks,» tenker du, og har rett. I etterpåklokskapens blendende lys er alt åpenbart. Ingenting er skjult lenger.

Syversen sover middag, hunden også. Nå har dere sjansen. Bare sørg for å være foran Jørgen hele tiden, så du ikke havner i klypene til Syversen hvis noe skjer. Dere sniker dere inn, i flott posisjon til epletreet. Har med en pose til alle eplene. Du kjenner allerede smaken av det første eplet mens dere fyller posen med flere. Idyllen kan ikke vare evig. Hunden til Syversen våkner og kommer halsende mot dere som Kerberos selv, bare med færre hoder. Ett hode er nok. Du slipper posen, og løper mot gjerdet. Jørgen peser etter deg, hunden etter Jørgen. «Den tar oss», tenker du. «Den tar oss nå».

Offiserer i krig må av og til ofre en mann for å redde andre. Det er en edel handling i seg selv. På samme måte ofrer du en fotsoldat, Jørgen, med en velrettet beinkrok, for å redde en offiser, deg selv. Jørgen snubler, faller og blir liggende. Ikke lenge, men lenge nok til at Syversens hund får en munnfull bukse å sette tennene i. Du hopper over gjerdet, fortsatt med et eple i munnen, mens du hører Jørgen Vinckel rope sin nød. En dyr bukse gir tapt for sterke kjever med skarpe tenner. Jørgens mor kommer til å gå fra konseptene. Du ønsker du kunne overhøre den samtalen. Den blir nok livlig.

Syversen har våknet og kommer løpende. Han er prototypen på en fyr med sint hund og gode epler. Han er i 60-årene, litt kraftig, med hvitt skjegg. «Gammel sjømann», tenker du. «Gamle sjømenn har alltid gode epler. Og sinte hunder». Syversen drar vekk hunden, og en svær hånd suger tak i nakken på Jørgen. Han er allerede helt på gråten etter et ublidt møte med tenner. Du står og ser på at Jørgen får kjeft i flere minutter, innimellom kommer det trusler, både skjulte og helt åpne. Jørgen synker lenger og lenger ned i seg selv, og ser ut som han helst vil være et helt annet sted. Du fryder deg. Jørgen fortjener en skyllebøtte, han som er så bortskjemt. Du tenker på hvor lite du egentlig liker Jørgen og hvor bra det er for han å få kjeft. Og på hvor glad du er som ikke får den kjeften selv.

Det var første og siste gang Jørgen var på epleslang. «Stakkars fyr», tenker du, «det var kanskje ikke så kult gjort». Men gjort er gjort. Du var 12 år. Og sulten på epler. Forholdet ditt til Jørgen ble aldri det samme. Jørgen ble heller aldri helt den samme. Men han klarte seg bra. Bedre enn deg. Scenen fra epleslangen svinner hen, vaskes bort med den siste munnfullen vann. Du kjenner at du glir bort og tenker på hva Jørgen gjør nå. Jørgen er aksjemegler og tjener flere millioner i året. Du er i ferd med å dø i en alder av 24 år. «Hvorfor er det ingen som sier noe», tenker du. «Det er så stille her. Kan ingen si noe?» Det er helt stille. Du er bare noen liter vann unna solen, jentene, eplene og luften.